Jakke på. Sko på. Nøkler. Mobil. Solbriller. Nei, ikke solbriller. Ipod på. Di Derre. Bra musikk. Melankolsk. Fin. Garasje opp. Sykkel ut. Dør låst. Ørepropper i.
Liv på pause.
Renner ned bakken, ned mot lekeplassen. Unger på føyser. De hopper. Ser hvem som hopper lengst. Jeg var god til å hoppe. Jeg kunne til og med hoppe stående. Og baklengs. Baklengs stående. Uten å falle. Imponerte alltid pappa. Skremte mamma.
Renner videre. Renner forbi nr. 10. Hvor jeg alltid ringte på. Hver dag. Både helg og hverdag. Og ferie. Alltid ned til nr. 10. Plutselig stoppet jeg. Husker ikke hvorfor.
Videre. Ned en bakke. Ny gate. Kjenner ingen. Tar en sidevei. Den jeg alltid tar. En gang stod der en bil der. Parkert. Tok opp all plassen. Jeg klarte ikke å stoppe. Rant rett i. Blødde. Kraftig. Fra øye. Pappa kom. Kjørt til sykehus. 9 sting. Rett ved siden av øye. Fire millimeter.
Tunnel. Motbakke. Oppe. Ved butikken. Komt til hovedvegen. Tre hundre meter. Rett fram. Gangfelt på venstre side, molo på høyre. Svak helling. Alltid motavind. Skoleveg. Ungdomsskolen. Tom. Grå. Mitt gamle klasserom. Fremdeles gult. Like stygt. Ny pulter. Ny parkeringsplass. Her pleide jeg å gå. Rundt og rundt. Rundt hele skolen. Gjerne flere ganger om dagen. Alene.
Broa. Her jogget vi. Barneskole. Sykehus. Rådhus. Sentrum. Bussholdeplass. Bakke. Nedover. Mot videregående. Her kjører jeg. Hver morgen. På moped. Før syklet jeg. Som nå.
Forbi sykkelskuret. Mot vannet. Her vi møttes. Jeg og henne. En kveld i oktober. Vi skulle jogge. Rundt vannet. Vi jogget lengre etterpå. Rundt fjellet. Så gikk vi hjem. Snakket ikke mer. Jeg har lurt på hvor det var jeg dreit meg ut. Jogga løypa flere ganger etterpå. Vet fremdeles ikke. Snur igjen. Ser skolen fra ny vinkel. Fra før jeg var begynt. Lurte på hva som var i den vestre fløyen. Det vet jeg fremdeles ikke.
Sykler mot butikken. På vei hjemover. Forbi bensinstasjonen. Og det nye krysset. Over gata. Opp mot basketball banen. Et par unger sitter med en pakke kjeks i hånda. Sekkene ligger i gresset. Det gjør jakkene også. Slik lå vi også. Men det var is. Og det var sommerferie. Og det var tiendeklasse. I fjor.
Renner nedover. Mot en annen videregående skole. Mitt andre valg. Tomt. Stygt. Glad jeg ikke går her. Lurer på hvordan livet hadde vært da. Sikkert annerledes. Bedre? Tviler. Sykler mot krysset. Tar til venstre. Opp mot skolen. barneskolen. Forandret mye. Tryggere. Et par unger er her nå også. På de nye klatrestativene. Ingen spiller fotball mot målet lenger. Det står og råtner. Nettingen er ødelagt.
Sykler videre. Over jordet. Med bakkene. Her vi rant da det var snø. Vi rant på ski. Alltid ski. Langrennsski. Selvsmurte. Og vi hoppet. Lengst mulig. Stod aldri.
Sykler forbi en barnehage. Nylig bygd. Siste unge blir hentet nå. En gutt i blå dress. Jeg hadde alltid dress. Moren setter ham i en gammel volvo. Ungen i baksete. I barnesete. Han kikker på meg. Jeg smiler. Han virker ikke overbevist.
Sykkel i garasje. Dør åpen. Jakke av. Sko av. Ørepropp ut. Ipod av.
Liv på.
Jeg har aldri likt morgener. Aldri. Ikke en gang da jeg var liten, og stod opp i fem tida var jeg glad i morgener. Den bare var der. Og den er irriterende. Unødvendig. Kjip.
Det er som å starte opp en gammel datamaskin. Ting tar tid. Du får ikke gjort noe. Ikke ennå. Du må vente. Alltid vente. Det må få litt tid til å begynne på. Først da kan du gjøre noe. Allikevel er det ikke sikkert ting fungerer slik de skal. Ting tar tid. Alt tar tid. Morgener er noe av det mest tidkrevende som skjer.
Det er blitt en offentlig klisjé å si at mandager er verst. Mandag morgen. Verst i uka. Det er feil. Mandager er ikke verst. Du er alltid foreberedt på en mandag. Allerede lørdagskveld begynner tanken å summe i hodet. Da er det nesten søndag. Og om søndagen går du bare å tenker på neste dag. Mandagen. Den tunge morgenen. Den verste delen av uka. Du vet at den kommer. Det er ingen overraskelse. Tirsdagen derimot. Den overrasker alltid. Uansett. Etter en tung mandag er det ingen som er forberedt på den. Men den er der. Alltid. Tung og jævlig.
Onsdagen er derimot ikke like dårlig som mandagen. Da er du kommet inn i rytmen. Du husker hvordan det er. Vet at det kommer til å bli tungt. Du er forberedt. Torsdagen også. Den kommer du deg gjennom på pur faenskap. Da er du klar for helg.
Fredagsmorgen er sløv av natur. Da er det helg. Punktum.
Ikke liker jeg kvelder heller. De er som å vente på at foreldrene dine skal komme å hente deg mens du er på en skikkelig bra fest, og egentlig ikke vil gå. Allikevel vet du at du må. De er allerede på veg. Du kan snakke mer med vennene dine i morgen. Nå er det slutt.
Før var jeg redd dem. Kveldene. Jeg gruet meg til dem hele dagen. Visste at de kom til å komme. Og da kom jeg til å ligge der i senga og tenke. Tenke på hvor lenge det er til neste gang jeg våkner. Tenke på at nå skal jeg drømme. En hel natt med mine egne tanker. Det er skummelt. Jeg er redd mine tanker. De er skumle. De skremmer meg. Jeg er redd meg selv. Mer enn jeg er redd noe annet. Jeg er overbevist om at hvis jeg kunne prosjektert mine tanker på et lerret ville Stephen King lagt seg med lyset på og døra åpen. På denne tida hadde jeg mye mareritt.
På en måte er dette det samme som livet. Fødselen og barnedommen er som morgenen. Du venter. Venter på at du kan begynne å gjøre noe. Så blir du myndig, og du kan gjøre ting. Verden åpner sine muligheter. Som en gammel datamaskin. Deretter blir du eldre. Fort. Og du begynner å grue deg. Grue deg til kvelden.
For du vet at natten kan bli lang.
Jorda er oppbrukt. Det er mitt sitat. Jeg tenkte det og jeg sa det. Ingen smart jævla filosof kom på de greiene der, det var meg. Ikke Aristoteles, ikke Platon, ikke Oscar Wilde, faen, ikke en gang en eller annen klimaforsker sa det der. Det var meg. Om jeg dør trist og uinteressant skal de ordene bestå. Jorda er oppbrukt. De skal siteres av folk i biblioteker. De skal siteres av folk i gatene. De skal siteres av folk på Facebook, jeg gir faen, de ordene skal siteres. Om jeg så må hamre dem inn i min egen gravstein, skal de ordene bli husket. Og folk skal tenke på meg som sa dem å si "faen han der var smart".
Og jeg mener det. Jorda er virkelig oppbrukt. Ikke på en sånn kjedelig "det finnes ikke mer olje så nå går verden under" måte (eller, for så vidt det også) jeg tenker på noe litt annet. Vi mennesker har brukt opp jorda. Den finnes ikke interessant lenger. Vi har vært for grådige, og nå finnes det ikke en jævla dritt igjen å utforske. I hvert fall ikke noe kult. Hvem faen vil egentlig forske på forskjellene mellom ulike typer bakterier på sjøstjerner?
Sånn var det ikke før. Da var jorda ny, i hvert fall for oss. Ja den var like mange millioner år gammel for fem hundre år siden, men den var ikke like kartlagt. Den var uoppdaget. Den var utfordrende. Den var fylt av ting vi ikke forstod. Ikke ennå. Du kunne hoppe på en båt å se ting ingen hadde sett før deg. Ting kunne oppdages. Men vi ble for ivrige. Vi hadde snart ikke mer igjen å utforske. Og da vi hadde kartlagt hver minste jævla øy i stillehavet, kom Newton og oppfant vitenskapen. Og så kom Darwin, så Curie, så den industrielle revolusjon, så Einstein og Crick og Watson. Nå om dagen må mann ta fem års utdanning for å kunne oppdage noe. Ekstremt sjeldent er det noe banebrytende eller i det hele tatt interessant.
Jorda er oppbrukt. NASA er et levende eksempel. Der samfunnet før sponset folk til å utforske jorda, bruker vi nå penger på å utforske verdensrommet. Ingen Columbus'er farer frem og tilbake over Atlanteren lenger. Ingen Marco Polo'er beskriver land ingen har sett før. Ingen reiser til England på tokt. Ingen mentalt stabile i hvert fall. Alle titter på stjernene. Ser supernovaer og emisjonsspektrumet til stjerner. Jorda er blitt for kjedelig. For uinteressant. Jorda er oppbrukt.
Hva faen skal vi ta oss til nå?
Vel, min teori går ut på at menneskene dør ut. Ikke på grunn av sykdom. Ingen tredje verdenskrig. Ingen sultkatastrofe og ingen meteoritt. Vi kommer til å dø ut av rent naturlige årsaker. Synderen vil hete kjedsomhet. Seks milliarder individer homo sapiens vil kjede seg i hel.
Bare len deg tilbake i godstolen og observer.
Dette er den første posten på min nye blogg ;)